Det sies at det blir lettere når barna blir større. Det stemmer. Bare ikke på den måten folk tror.

Mitt første blogginnlegg. Dette har jeg hatt lyst til å starte med lenge.
Ikke fordi jeg har funnet svaret.
Men fordi jeg savnet noen som snakket til meg da jeg sto midt i det.

Jeg hadde delt omsorg. I teorien.

I praksis føltes det ofte som om ansvaret var mitt. Punktum.

For samarbeidet med exen og meg ble litt mer trøblete enn jeg planla.

Det kjennes både skummelt og sårbart å dele. Men jeg gjør det fordi jeg tror at det ikke bare er jeg som kan føle på dette. Hjertelig velkommen skal du være. Dette er ikke enda en tekst om barn, og hvordan få de til å oppføre seg bedre.

-det handler om å være mamma alene når barna kommer i puberteten.

For det er noe eget med det.

Jeg var mamma i delt omsorg.
Etter hvert bodde barna nesten bare hos meg,
og nå, når barna mine er voksne, ser jeg ikke tilbake på drama og store hendelser.

Jeg ser hverdager.
Jeg ser alt som bare måtte gjøres, og et ansvar som ikke ofte var synlig for andre.

Jeg husker alt jeg gjerne skulle gjort annerkedes.

Jeg skriver til deg som er alene med unger i puberteten nå.
For selv om livene våre sikkert ser forskjellige ut utenfra,
er det mye som kjennes likt når du står der alene og prøver å gjøre så godt du kan.

For hva betyr det egentlig å være mamma alene?

Delt omsorg.
Alenemor.
Turnus.
Eller helt alene, hele tiden.

Det finnes mange varianter.
Men følelsen er ofte den samme.

Du er den som alltid må være tilgjengelig.
Den som tar avgjørelsene.
Den som setter grenser, og samtidig skal tåle alle følelsene som kommer i retur.
Også de dagene du selv er helt ferdig.

Når barna blir større, sier folk ofte:
“Nå blir det vel lettere?”

På noen måter gjør det jo også det. Men selv syntes jeg ikke det ble lettere, det ble annerledes.

Men alene er fortsatt alene.

Alene når du må ta valg du ikke er sikker på.
Alene i samtaler som krever mer tålmodighet enn du egentlig har igjen.
Alene i de små øyeblikkene der du bare skulle ønske dere var to voksne.
Ikke for å løse noe.
Bare for å si: “Hva tenker du?”

Det er de små tingene jeg husker best.
Pratene i bilen.
Stillheten bak en lukket dør.

Jeg husker hvordan jeg prøvde å være rolig, selv når det var full storm inni meg.
De gangene jeg ikke klarte det.
Når jeg ble så trigget at det var jeg som oppførte meg som den mest umodne av oss.

Jeg tok valg alene.
Uten fasit.
Uten bekreftelse.
og ofte uten å vite om det var riktig før lenge etterpå.

Det var ikke alltid dramatisk.
Bare… slitsomt.
og selvom jeg hadde gode folk rundt meg, følte jeg meg alene på de dagene det stormet som verst.

Så hvis du står i det nå, vil jeg bare si dette til deg:

Det du gjør, betyr noe.
Selv på dagene det ikke føles sånn.
De setter pris på det, selvom de ikke sier det høyt.

En dag kan du se tilbake og tenke:
“Det var faktisk bra nok.”

For du skulle aldri være perfekt.
Du skulle bare være mamma.
Et helt vanlig menneske.
Ikke en superhelt.
Ikke en robot.

ps! vil du stå stødigere når det stormer med ungdom i hus? her får du de tingene som hjalp meg masse➡️stå støtt