Noe av det viktigste jeg forstår om mammarollen

2025 sluttet spesielt, og 2026 startet spesielt.

På bare 37 dager mistet jeg både mamma og pappa.
De hadde vært skilt i over 40 år, og forholdet deres hadde vært preget av konflikt. Likevel skjedde det noe uventet da de begge fikk hver sin demensdiagnose. De ble mildere mot hverandre. Nærmere. På en måte glad i hverandre igjen. Det var rørende å se på, og nesten vanskelig å forstå. Mamma sa til og med at dette hadde hun aldri trodd skulle skje, i hvert fall ikke for ti år siden.

Pappa døde 13. desember 2025.
Mamma døde 18. januar 2026.

Begge hadde minnestund i januar 2026. Bare det å skrive det føles uvirkelig.

Jeg hadde levd med ventesorg lenge.
Kanskje kjenner du deg igjen i det, i følelsen av å være både sliten og trist på samme tid. For jeg håpet at de skulle få slippe. De var ikke seg selv lenger. Demensen tok så mye, og det gjorde vondt å stå og se på.

Likevel: Når døden faktisk kommer, er den endelig. Brutalt endelig. Selv når man tror man er forberedt, er man ikke det.

Midt i denne sorgen har jeg tenkt mye på deg.

Du som kanskje føler at du mister grepet litt. At avstanden til ungene øker, og døren til rommet deres oftere er lukket enn åpen. At samtalene er korte, og svarene enda kortere.

Kanskje er du alene om mye. Kanskje deler du omsorgen, og kjenner på at du ikke alltid er der når det skjer noe viktig. Kanskje tviler du på om du betyr like mye som før.

La meg si dette helt tydelig: Du gjør det.

Jeg er mamma til voksne sønner nå.
 Med den avstanden som bare tid gir, ser jeg hva som faktisk betød noe. Det var ikke at jeg alltid sa det riktige. Ikke at jeg håndterte hver konflikt perfekt. Men at jeg var der, holdt ut og ikke trakk meg unna da det ble vanskelig.

For puberteten handler ikke om å miste barnet ditt.
Den handler om at relasjonen endrer form.

Det kan føles brutalt mens du står midt i det.
Når du blir avvist. Når du ikke får innpass. Når du lurer på om du gjør mer skade enn nytte.

Men det du gjør nå, legger grunnlaget for det som kommer senere.
For relasjonen du bygger i dag, er den de kommer tilbake til som voksne.

Mine foreldre lærte meg noe helt uventet helt på slutten.
At relasjoner kan forandre seg, også når man tror løpet er kjørt. At kjærlighet kan ligge under lag av konflikt, taushet og avstand.

Så hvis du sitter og lurer på om du strekker til:
Vit at du ikke trenger å være perfekt.
Du trenger bare å være trygg.
Tilgjengelig og villig til å bli værende, også når det er vondt.

En dag er barnet ditt voksent.
Da er det ikke kranglene eller at du alltid gjorde det som var riktig de husker best, men følelsen av at mamma aldri sluttet å være der.

varm klem fra

ps! vil du stå stødigere når det stormer med ungdom i hus? her får du de tingene som hjalp meg masse➡️stå støtt