Når ungdommen din setter grenser, og det gjør vondt...

 Kanskje kjenner du deg igjen i dette:

Ungdommen din lukker døra litt oftere nå.
Svarene er kortere, og det som før var helt naturlig å snakke om sammen, er plutselig blitt privat.

 Du sitter der og kjenner på noe du kanskje ikke helt hadde forventet.

Et lite savn.

Kanskje litt usikkerhet også.

«Før fortalte barnet mitt meg alt.»

Det gjør noe med oss når det endrer seg.

Ikke fordi vi trenger å vite alt, men fordi nærheten forandrer seg.

Det kan gjøre vondt, selv om du forstår at det er normalt.

Ungdommen din er ikke i ferd med å trekke seg bort fra deg.

De er i ferd med å finne ut hvem de er, og i den prosessen trenger de å kjenne etter:

Hva er mitt?
Hva vil jeg dele?
Hva vil jeg holde for meg selv?

Det betyr ikke at du er mindre viktig.

Det betyr at relasjonen deres er i endring.

Noen ganger kan grensene deres kjennes nesten som en liten avvisning.

Selv når du vet at det ikke er det.

Det er lov å kjenne på det.

Det gjør deg ikke til en dårlig mamma.

Det gjør deg til en mamma som bryr seg.

Ungdommen din trenger deg fortsatt.

Kanskje ikke på samme måte som før.

Men de trenger fortsatt at du er der.

 Tilgjengelig ved behov. At du heier fra sidelinja.

Selv når de ikke sier det høyt.

Jeg vet at mange står midt i denne fasen og kan kjenne seg litt alene i den. En av dem var meg selv, da mine sønner var ungdommer.

Hvis du står midt i denne fasen nå, og kjenner at det kan være vanskelig å finne balansen mellom tydelige grenser og nærhet i relasjonen, har jeg laget en liten guide til deg:

Trygge rammer som skaper samarbeid – ikke avstand
5 tips til deg som ønsker tydelige grenser uten at relasjonen blir mer krevende.

Du får den her

varm klem fra meg,

Ps!Mange står mer alene i dette enn vi tror.
Hvis du kjenner en mamma som kunne hatt nytte av å lese dette også, må du gjerne sende blogginnlegget videre til henne.